Et svar på dette innlegget, som er et svar på dette innlegget.
Det diskuteres stadig om bruk av kunstig intelligens i skolen, og nylig hadde Liv Cathrine Krogh et innlegg hvor hun tar opp mange av problemene rundt kunstig intelligens med tanke på skriveopplæringen. Hennes innlegg har jeg ikke så mye å utsette på, men jeg reagerte på svaret i debatten, ikke fordi det i seg selv var så veldig dårlig, men fordi det var så vanlig.
Hva mener jeg med vanlig? Det er det vanlige svaret man får når man diskuterer kunstig intelligens, man vil bare se muligheter og ingen utfordringer, man vil bare fokusere på det positive og lukke øynene for det man ikke ønsker å se. Denne strategien er forståelig, siden det er langt billigere å se på noe som en ressurs enn et problem som må løses.
En annen strategi har vært å skape seg en elev som ikke eksisterer, eller i beste fall bare representerer et mindretall av elevene i den norske skolen. Denne eleven ser på hver skriveoppgave som en mulighet til å forbedre seg selv, som ikke har et dataspill som venter med en gang teksten er ferdigskrevet. Denne oppdiktede eleven blir vi blant annet introdusert for i teksten fra første lenken:
Elevene må lære å resonnere, analysere og argumentere. Men jeg tror også at vi kan bruke generativ KI som en støtte for å hjelpe dem med å øve på disse ferdighetene. Generativ KI kan for eksempel være en sparringspartner som gir elever innspill de kan vurdere kritisk og forbedre.
Det er absolutt riktig, og jeg nekter ikke for at noen elever faktisk bruker kunstig intelligens til å forbedre egne tekster. Imidlertid, om vi skulle plassere alle disse elevene i en vektskål, og i den andre vektskålen skulle plassere alle elevene som bruker kunstig intelligens til å få bedre karakter uten å lære noe i den andre, hvilken vei hadde vekten hellet?
Hvorfor fokuserer man hele tiden på denne eliteeleven som bruker kunstig intelligens for å bli bedre. Hun nevner også eksempler på andre som har glede av bruken av kunstig intelligens i hverdagen:
Mange av de verktøyene som i dag brukes av studenter og arbeidstakere, hjelper dem med å forstå tekster, lage sammendrag, forklare vanskelige konsepter og trene på ulike sjangre.
Dette er åpenbart riktig, men dette er mennesker som har fullført skolen uten hjelp av kunstig intelligens. Alle tekstene de leverte måtte være selvproduserte. Her snakker vi imidlertid om barn som aldri hadde skrevet en lengre tekst på data før november 2022, da ChatGPT. Hvordan skal man trene opp elevene i å skrive når de har en ghost writer tilgjengelig på internett?
Problemet med slike debatter er at apologetene for bruk av kunstig intelligens velger å lukke øynene for enkelte elever, og heller velger å trekke frem andre. For dem vil det aldri være aktuelt å tenke på den litt skoleleie eleven som ikke liker å skrive så mye, som føler kallet fra fotballen og dataspillet, som ikke klarer å se behovet for å skrive en tekst på tusen ord. Blir det ikke da for fristende å la den kunstige intelligensen ta jobben?
Denne eleven passer aldri inn i bildet, og da kan ikke KI- entusiastene forholde seg til dem. På et foredrag jeg nylig var på snakket foredragsholderen om alle mulighetene, men avfeide alle bekymringer om at elevene "måtte forstå at de gjør seg selv en bjørnetjeneste om de brukte ChatGPT til å skrive tekster for seg". Selvsagt gjør de det, men det er en grunn til at vi har oppmøte og fraværsgrense i skolen, fordi de ikke alltid forstår sitt eget beste.
Angående det siste punktet er det merkelig at mange har så høye tanker om elevene når man diskuterer KI, men er så kritiske til dem på andre punkter. De vet visstnok sitt eget beste i møte med KI, selv om vi ikke stoler på at de leser pensum om de har for mye fravær.
Grunnen til dette, som jeg nevnte lenger oppe, er at det er dyrt å se på KI som en utfordring. Utfordringer krever økte midler, og da er det så mye bedre å late som om elevene bare vil bruke den kunstige intelligensen til å bli bedre skribenter.
Comments