Rosa Parks, Claudette Colvin og hvordan vi underviser historien

I mars 1955 satt en ung svart jente på bussen i Montgomery, Alabama. Da bussjåføren krevde at hun skulle reise seg og overlate plassen til en hvit dame, nektet hun og hun ble arrestert. Likevel skulle denne arresten føre til at rasedeiskriminering på bussene i Montgomery opphørte.

Mange tror sikkert at de kjenner igjen historien, de tror at kvinnen var Rosa Parks, og hva som skulle løse problemet var den store bussboikotten som ble ledet av Martin Luther King jr. Imidlertid var Rosa Parks ingen ung jente, og hun ble heller ikke arrestert i mars, men i desember samme år. Jenta som ble arrestert het Claudette Colvin.

Denne historien lærte jeg, som mange andre, i TV-serien The Newsroom, hvor Jeff Daniels rollekarakter påpeker at ni måneder før Rosa Parks var det en annen, Claudette Colvin, som ble arrestert. Imidlertid mente lokallaget i NAAACP (National Association for the Advancement of Colored People) mente at Colvin ikke var den rette personene å fronte i saken. De valgte heller å vente, og da Rosa Parks ble arrestert senere valgte de å reagere.

Senere har jeg også oppdaget at det er flere sider ved bussboikotten i Montgomery. Halvannen måned etter Colvin ble Aurelia Browder arrestert, også for å nekte å gi fra seg setet, og i oktober samme år ble Mary Louise Smith og Susie McDonald arrestert for det samme. Først i desember ble Rosa Parks bedt om å reise seg. Hvorfor hører vi ikke om de andre?

Dersom du er som de fleste nordmenn som er interessert i historie, og kjenner til borgerrettsbevegelsen, vil du kanskje ha hørt følgende om bussboikotten i Montgomery. Rosa Parks blir arrestert for å nekte å gi fra seg setet til en hvit kvinne på en buss, dette fører til at Martin Luther King jr foreslår en boikott av bussene. De svarte skulle kjøre sammen, sykle, gå, alt annet enn å ta bussene, og etter et år måtte byen desegregere bussene. I og for seg er hver og en detalj i gjenfortellingen riktig, også slik blir den også skrevet i historiebøkene i norske skoler.

Fred Gray (By Corkythehornetfan - Own work, CC BY-SA 4.0,

Problemet er at det er mange detaljer som utelates at det skapes et inntrykk om at kommunen tapte så mange penger på boikotten at de tilslutt ga opp. Sannheten er en helt annen. To måneder inn i boikotten vurderte NAACP om de skulle teste loven i retten, og advokatene Fred Gray og Charles Langford fikk de fire ovennevnte kvinnene til å gå til sak, i tillegg til en femte som måtte trekke seg på grunn av trusler. Også flere menn ble spurt om de ville delta i søksmålet, men ingen hadde mot nok til det, av samme grunn. Verken Rosa Parks eller Martin Luther King jr spilte noen rolle i rettsaken, annet enn å gi moralsk støtte.

Charles Langford

Browder vs Gayle, som rettsaken ble kalt, ble avgjort i 1956 av tre dommere, hvor to av dem, Frank M. Johnson og Richard T. Rives erklærte av segregering på offentlig transport var i strid med grunnloven, og da Høyesterett bekreftet dette samme år, var både segregeringen og boikotten over.

Frank M. Johnson jr

Sagt på en annen måte: Claudette Colvin, Aurelia Browder, Mary Louise Smith, Susie McDonald, Fred Gray, Frank M. Johnson og Richard T. Rives var direkte ansvarlige for å fjerne raseskillet på bussene i Montgomery, Alabama, King og Parks var indirekte ansvarlige. Hvorfor lærer man bare om de sistnevnte? Hvorfor er en boikott viktigere å lære om enn en rettsak, selv om rettsaken faktisk skulle føre til endringer?

Her må jeg påpeke at jeg ikke mener at bussboikotten i Montgomery var unødvendig, den var både riktig og effektiv. Imidlertid har boikotten fått den dominerende plassen i historien, hvor advokater som bruker lange kvelder på å lese seg opp på lov og tidligere rettsaker blir fjernet. Et søk på Nasjonalbiblioteket viser og at Colvin dukker opp i 25 bøker, flere av dem duplikater, et søk på Rosa Parks gir 864 treff. Samtidig tones ned bidragene fra dem som gikk rettens vei andre steder. I artikkelen om Parks på Store Norske Leksikon står det følgende:

Den nye foreningen oppfordret til boikott av det kommunale busselskapet. Denne varte i 382 dager og gjorde Rosa Parks, Martin Luther King og deres sak kjent langt utenfor USAs grenser

En høyesterettsdom i 1956 slo fast at den kommunale forordningen i Montgomery var ugyldig fordi den brøt med grunnlovens krav om likhet for loven. Dommen forbød diskriminering på grunnlag av hudfarge innen offentlig transport.

En dom nevnes, men ikke navnet på rettsaken, og heller ikke noen av de involverte partene. Det står heller ingenting om at Rosa Parks i beste fall var kvinne nr 6 som ble arrestert. Ingen av de fire kvinnene som gikk til sak er nevnt med et ord, de er ikke engang nevnt i andre artikler.

Til slutt har vi boken Hvit Makt av Ketil Raknes, og heller ikke i denne boken er det noe forsøk på komplisere bildet. Bare Rosa Parks nevnes i forbindelse med, ingen av de andre kvinnene, og han nevner at det var en rettsak, men ikke mye mer.

Dette har trolig mange forklaringer. Det viktigste er imidlertid at vi skaper virkeligheten om til litteratur, hvor fortellingen har en naturlig utvikling. Hvis bussboikotten hadde vært et manuskript til en roman eller film, ville forlag eller studio reagert om rettsaken kom inn som en deus ex makhina og løste konflikten. Historien må være slik: Dame blir arrestert, bussboikott starter, og boikott viser seg så effektiv at busselskapet og bystyret gir opp og går med på desegregering. Rettsaken passer ikke inn i bildet, og man velger da å late som om den ikke eksisterer, eventuelt nevner den i bisetning.

En annen forklaring er at mennesker har en tendens til å foretrekke endringer gjennom sosiale bevegelser enn gjennom retten. Alle kan gå ut på gaten og demonstrere, alle kan boikotte et produkt, alle kan skrive sine meninger og publisere dem på internett, men ikke alle kan gå flere år på jus, bestå eksamen, få seg jobb som advokat, forberede rettsak og overbevise dommere og jurymedlemmer. Er det ikke da bedre å fokusere på de vanlige menneskene som bestemmer seg for å engasjere seg? Selvsagt kan man argumentere at fremtiden blir bedre om vi fokuserer på det lille mennesket, men det er også mulig å argumentere for at mange endringer vil bare kunne skje gjennom hundrevis av timer på en lesesal.

En tredje forklaring er at man ofte ønsker heltehistorier. Ett av de sju “basisplottene”, som de fleste fortellinger bygger på ,er det jo helten som bekjemper den store fienden. Her har vi heltinnen Parks som nekter å reise seg, heltinnens samarbeidspartner, King, som inspirerer hele den svarte befolkningen til å bekjempe monsteret, rasesegregeringen. Da passer ikke arrestasjonene til Colvin, Browder, Smith og McDonalds inn i bildet, og rettsaken deres må ignoreres.

Når det er sagt, så er det selvsagt viktig å påpeke at boikotten hadde sin effekt, den ble et symbol på ikkevoldelig motstand mot urettferdighet, og for mange ble den det avgjørende punktet hvor de engasjerte seg i borgerrettskampen. Boikotten var viktig som inspirasjonskilde, og for alt vi vet bidro den også til å påvirke dommerne i riktig retning.

At juristen får en mindre fremtredende plass i historien ser vi også andre steder. I 1952, gjennom Brown v. Board of Education bestemte amerikansk høyesterett at raseskillet i den offentlige skolen var i strid med grunnloven, og fjernet da et prinsipp som var fastlagt siden 1896 om “separate, but equal”, det vil si at man kunne ha segregering så lenge begge grupper fikk likeverdige tilbud. Når man leser om dette i historiebøker i dag vil man ofte bare fokusere på selve dommen, selv om NAACPs juridiske avdeling skulle bruke mange år og mange forskjellige rettsaker på å komme dit.

De valgte den geniale strategien å ignorere "separate", og å fokusere på "equal". Hvis det skulle være segregering, måtte tilbudene være de samme. For eksempel, i 1938, da Missouri hadde segregerte universiteter, men intet juridisk institutt for svarte, fikk de staten til opprette nettopp dette. I 1950, i Sweatt v. Painter, fikk de demonstrert at deres tilbud til svarte jusstudenter ikke var i nærheten så prestisjefylt som skolen for hvite. De vant flere slike seire i domstolen over flere tiår, alt for en gang å kunne utfordre segregeringen i skoleverket, noe de slutt klarte i 1954, i Brown v. Board of education.

I artikkelen om borgerrettsbevegelsen i Store Norske Leksikon nevnes dommen, men ingenting om veien dit. Noe slikt ser vi også i NDLAs artikkel om borgerrettsbevegelsen.

In 1954, the Supreme Court passed a verdict ruling segregation as unconstitutional. This inspired activists, both black and white, to organize and demand full equality. Dr. Martin Luther King represented a powerful movement to advocate the civil rights of African Americans. In the late 50s and early 60s, the Civil Rights Acts were passed in Congress, to a great extent due to the efforts of President John F. Kennedy.

Dette er, slik jeg har påpekt tidligere, en veldig forenking av virkeligheten. Borgerrettsbevegelsen inspirerte høyesterett, den hadde jobbet mot denne dommen i årevis, men her fremstilles det som det var ni hvite dommere som klarte å starte hele borgerettskampen. Dommen kommer tilsynelatende ut av ingenting, det er ingen som kjemper sakene gjennom rettsystemet. Les gjerne artikkelen, og du vil se at NDLA fremstiller svarte som passive aktører helt frem til 1954, da endelig noen hvitinger klarte å engasjere dem i kamp for egne rettigheter. NDLA er litt mer rederlige her, selv om de heller ikke her nevner kvinnene involvert i Browder v Gayle. Man skal ikke snakke om at det var kvinner før Rosa Parks.

Heller ikke Ketil Raknes i Hvit Makt føler noe behov for å nevne denne kampen, her fremstilles det som om dommerne selv tok et initiativ og fikk fjernet segregeringen. At noen må ha tatt saken gjennom rettssystemet, fra det laveste nivået helt opp til høyesterett er visst ikke viktig.

En viktig borgerrettsforkjemper som ofte ignoreres er Thurgood Marshall, en advokat som vant flere viktige rettsaker om rasesegregering, både i byplanlegging, i offentlig transport og høyere utdanning, før de kunne utfordre skillet i den offentlige skolen. Det er absolutt mulig å argumentere for at Marshall er viktigere enn King i å bryte ned raseskiller i USA, men problemet til Marshall er at hans flotte taler ble holdt foran dommere og jurymedlemmer, ikke tusener av tilhørere, og hans store seire måtte alltid deles med hvite dommere, som i mange tilfeller måtte ta avgjørelser under trusler fra hvite rasister. Det er ikke èn enkelt helt eller heltinne, det er mange.

Thurgood Marshall som høyesterettsdommer.

Begge disse sakene viser også et problem med aktivisme generelt sett. I mange tilfeller står du ovenfor valget mellom å endre samfunnet eller å bli et symbol for en sak. Du kan ta bilde av deg selv mens du viser fingeren til høyreekstreme som marsjerer i gatene, og du kan jobbe aktivt med å hindre at ungdommer havner i høyreekstreme miljøer. Mange gjør selvsagt begge deler, men det er nok av mennesker med konto på Instagram som foretrekker det førstnevnte. Hvis du stiller deg opp i gaten når nazistene marsjerer, og sørger for at en venn fanger det på kamera, bidrar du da til å redusere antall nazister? Hvis vi alltid skal hylle dem går viralt på sosiale medier, vil det blir færre av dem som faktisk jobber for endring.

Til en viss grad kan dette også forklare hvorfor krigsseilerne slet med å få anerkjennelse for sin innsats under krigen, mens hjemmefronten ble hyllet som helter. Å sprenge en fabrikk var selvsagt viktig, men langt viktigere var det å transportere varer fra en havn til en annen. Likevel hadde sjøfolket en ulempe, de var et kollektiv. Der enkeltindivider gjennomførte sabotasje, var det en gruppe navnløse mennesker som fraktet gods fra A til B. Var de i mindre livsfare på sjøen? På ingen måte. Gjorde de en viktigere jobb? Ja, om vi skal tro Gunnar Sønsteby. Likevel passer de ikke inn i de fortellingene vi liker å skape om historien, og de har blitt skadelidende av den grunn.

Det slår meg, i et samfunn med stadig mer selvpromotering vil det bli vanskeligere å endre verden til det bedre, siden mennesker ofte må velge mellom aksjonsformer som skaper oppmerksomhet eller andre som gir oppmerksomhet rundt saken. Den viktigste handlingen du kan gjøre for å dytte samfunnet i riktig retning er ikke å protestere, ikke å aksjonere på nett, ikke å dele bilder på nettet, men å stemme.

På samme måte må du til tider måtte avfinne deg med at det vil være andre som vil få æren når du jobber i det skjulte med å endre samfunnet til det bedre. Det vil ikke mangle mennesker som ønsker å ta på seg jobben med å bli et symbol for en kampsak, men dem som faktisk vil jobbe for forandring vil dø ut.

Samtidig er dette kanskje et vanskelig tema å ta opp, siden når man snakker om stemmer som har blitt fjernet fra historiebøkene, så er det minoriteter som forsvinner. Her er det også minioriteter som har blitt ignorert, men til fordel for andre minoriteter. Diskusjonen om hvorvidt Rosa Parks og Martin Luther King jr. har fått for stor plass i borgerrettshistorien kan oppfattes av mange som et problematisk spørsmål. Man fremstår nesten som det ene og det andre. Likevel er det viktig å påpeke borgerrettskampen var mer enn Parks og King.

Det bringer meg over til hvordan man underviser om borgerrettskampen i norsk skole. Rosa Parks har fått en sentral plass i norsk skole, ja en av de historiebøkene som blir brukt i skolen har hatt henne prominent fremme på forsiden. Hvis man ønsker å ta opp borgerrettskampen, hvorfor ikke snakke om Mildred og Richard Loving, som fikk fjernet forbudet mot at hvite og svarte fikk gifte seg? Hvorfor ikke snakke om Ruby Bridges, som begynte på en skole for hvite i Louisiana? Hva med James Farmer, den ansvarlige bak Freedom Rides? Borgerrettskampen er så mye mer enn bare dem som havner i norske bøker.

Det er mange slike personer som kjempet utrolige kamper for sine egne og andres rettigheter, og ved å fremstille borgerrettskampen slik norske bøker gjør, så skapes en uredelig fremstilling av virkeligheten. Rosa Parks var ikke den første som ble arrestert, og det var jurister som gjorde en enorm innsats for å endre lovene i USA. Virkeligheten er mer komplisert, norske lesere fortjener sannhet, og dem som kjempet for endringer fortjener hyllest.