Jeg har opplevd nok av debatter på internett, og har gjort opp meg noen meninger om hva som kjennetegner god debatt. Dette er ingen utfyllende liste, siden mange har skrevet om temaet allerede, og er bare ett addendum til andre gode lister.
1. Fakta først
Noen dager før dette skrives har lederen for kongressen i USA, Mike Johnson blitt kritisert for å lese opp en bønn som han hevdet Thomas Jefferson ba hver kveld. Mange, inkludert Jefferson-selskapet påpekte at presidenten aldri sa noe slikt.
Problemer med falske sitater er imidlertid ikke bare i politikernes taler, nettet, som mange vet, er fylt av dem. Jeg hadde nylig en diskusjon på internett om et sitat. Noen hadde delt et bilde og et sitat av Astrid Lindgren (se nedenfor). Jeg påpekte at hun aldri hadde sagt noe slikt. Svaret jeg fikk var at det ikke var så viktig, det viktigste var budskapet. Det er jeg helt uenig i. Det er aldri greit å dele falske sitater, uansett hva budskapet er.
Mange ser ut til å ha en dobbel standard på dette punktet. Hvis du er enig i sitatet, er det budskapet som er det viktigste. Hvis du derimot ikke liker budskapet i det falske sitatet, viser dette at motparten er villig til å spre løgner for å fremme sin agenda. Problemet er at de selv ikke ser at dette skaper presedens. Det fører til at det blir lov å spre løgner om målet helliger middelet.
Den viktigste debattregelen vil alltid være å kun forholde seg til fakta. Det betyr at du ikke kan dele ett eneste falsk sitat, ikke en eneste oppdiktet studie, og dersom du skulle gjøre gjøre det i vanvare, er det bare å slette eller trekke tilbake. Du kan ikke basere deg på hva som ikke er virkelig. Det betyr at du ikke kan dele faktafeil eller falske sitater. Det betyr også at du er nødt til å sjekke før du deler.
Før vi i hele tatt kan diskutere må vi være enige om fakta. Virkeligheten har alltid vært en sterk beskyttelse som beskytter mot autoritære krefter, og ved å dele usanne påstander som du mener burde vært sanne, bidrar du til å erodere denne muren. Dersom du åpner for vi kan bytte ut virkeligheten for følelser, kan jeg garantere deg at det er nok at autoritære krefter som vil være takknemlige for det.
2. Du må vite forskjellen på fakta, tolkninger og påstander
Det er fakta at Paris er hovedstaden i Frankrike. Det er ikke fakta at Jonas Gahr Støre er en bedre eller dårligere statsminister enn Erna Solberg. For mange synes det å være vanskelig å skille, og det vanskeliggjør også diskusjon. Torbjørn Røe Isaksen har korrekt påpekt dette i møtet med det nye begrepet “alternative fakta”.
“Alternative fakta er ikke det følgende: Uenighet om tolkning av fakta, uenighet om metoder for å samle inn fakta, legitim uenighet om hva som er riktige fakta, rimelig uenighet i vektlegging eller beskrivelse av fakta etc. Alternative fakta er påstander som ikke har rot i virkeligheten, og som ikke kan eller vil måles opp mot de samme kriteriene som fakta, det vil si: sannheten. Alternative fakta lar seg ikke diskutere!”
Det er et faktum at regjeringen kutter/ øker støtten til X med Y million. Det er ikke et faktum at regjeringen svikter/ satser på X.
Jeg hørte for en tid tilbake en påstand om en forsker: “Du kan stole på fakta han kommer med, bare ikke tolkningene.” Nå skal det sies at jeg er uenig i vurderingen av nevnte forsker, men det er ikke viktig her. Poenget er at det er nettopp slik det skal være. Det er lov å se på de samme fakta og komme frem til ulike tolkninger.
Vi kan diskutere påstander og tolkninger, vi kan aldri diskutere fakta. Fakta må sjekkes opp, og når alle uansett har en minidatamaskin tilgjengelig er det da langt bedre å bruke den.
Egentlig burde diskusjonen være over om det er uenighet om fakta, siden en av partene har basert sitt syn på uriktige påstander. Da må vedkommende få reflektere i ro og mak om den nye informasjonen endrer noe.
3. Definisjoner ikke er hugget i stein.
For noen månder siden var det en debatt om hvorvidt Donald Trump var fascist eller ikke. Diskusjonen var interessant nok, likevel er ikke dette en debatt som har fasit, siden det avhenger av en viktig faktor, hvordan du definerer fascisme. Det er mulig å hevde at det bare har vært en form for fascisme, den italienske mellom 1922 og 45, og at begrepet bare skal brukes om denne. Samtidig er det mulig å mene at alt fra FrP og lenger til høyre er fascister. Alt avhenger selvsagt av definisjonene, som fascismeforskerne ikke engang er enige om. Innen humanioria og samfunnsfag generelt er det få klare definisjoner, og hva som skal i hvilken kategori er til tider vanskelig å vite.
Likevel tror mange at definisjoner er fastsatt gjennom ordbøker, og de bruker disse definisjonene i diskusjoner. “I følge ordboken defineres ordet slik”, kan de hevde, uten å forstå at ordbøker bare gjengir den vanligste bruken. De har ingen makt til å fortelle hva et ord betyr, like lite som en journalist har makt til å bestemme hva som skjer i verden.
Når noen påstår, som så ofte skjer, at ordboken definerer ordet x som y, så svarer jeg:
1. Nei, det gjør den ikke.
2. Det er uansett irrelevant.
Definisjoner er arbeidsredskaper, som vi bruker til å forklare begreper, og du står fritt til definere annerledes. Ingen definisjoner er ukorrekte, men noen er unyttige, siden de i så fall vil inkludere så mye at det er umulig å gi noen kjennetegn på hva som faller innenfor gruppen.
Det er derfor en avsporing å trekke inn ordbokdefinisjoner, siden bøkene i mange tilfeller er utgitt på private forlag, uten noen form for godkjenning fra Språkråd eller andre etater.
Samtidig er det viktig å holde på den samme definisjonen hele tiden. Du kan ikke legge til noen krav når du snakker om det du ikke liker, og fjerne noen når det er snakk om noe du ikke har sansen for. Hvis du definerer for vidt, vil det inkludere fenomener du ikke ønsker skal falle inn i kategorien.
Når det er sagt er det viktig å bruke definsjoner som folk til en viss grad kjenner igjen, ellers blir kommunikasjon vanskelig. For noen år siden beskyldte professor i religion Torkel Brekke Human-Etisk Forbund for å være en sekt. Er det ukorrekt? Selvsagt ikke, du kan til og med kalle en vaskemaskin en sekt om du bruker en vid nok definisjon. Problemet er imidlertid at folk flest har en relativt klar forståelse av hva en sekt er, og når han da bruker begrepet helt annerledes enn andre er det klart at dette vil skape forvirring.
Her må det også nevnes at det hadde vært interessant å be professoren definere en sekt, for deretter å se hvor mange religiøse grupperinger som da hadde havnet under denne store paraplyen.
4. Bare bruk empiri som den andre godtar
Når du diskuterer med andre er det viktig å holde seg til en felles standard for hva som kjennetegner gode kilder. Dersom en kristen og en ateist skulle diskutere hva som er god moral, er det rart å skulle trekke inn Bibelen, siden den ene parten ikke godtar at dette er en autoritativ kilde innen moralfilosofi. Derimot, om de skulle diskutere om hvorvidt Jesus er nevnt i det gamle testamentet kan de gjerne bibelen trekkes inn, siden ateisten som regel vil godta at mange av bøkene er skrevet før Jesus levde.
For de fleste av oss er det ingen problemer med å enes om kilder. Statistisk sentralbyrå er en god kilde, akademiske tidsskrifter likeså, og også de store avisene, selv om vi nok kan ta en diskusjon om overskriftene til sistnevnte. Likevel er kilder som mange vil avvise, blant annet partiaviser og personer med klare koblinger.
Imidlertid gjør kravet om felles standard det umulig å ha en vanlig diskusjon med blant annet sektmedlemmer og konspirasjonsteoretikere. Det er vanskelig å enes om hvilke kilder som skal godtas. For de sistnevnte vil mye av både media og akademia være betalt av De Som Står Bak, og for et sektmedlem vil de samme personene være underlagt gudløse krefter.
I slike tilfeller er det viktig å argumetnere ut fra logikken, siden det i mange tilfeller vil være eneste man kan enes om.
5. Alltid angrip det viktigste argumentet.
Når man skriver en argumenterende tekst må man alltid bruke argumenter. Det er noen argumetner som da er viktigere enn andre. Skal du tilbakevise påstandene er det da viktig å angripe disse, ikke de mer perifere argumentene. Du skal heller ikke bry deg om en og annen faktafeil om nevnte feil ikke endrer noe vedh ovedpoenget i teksten. For meg er det det alltid et faresignal når man henger seg opp i smådetaljer i en tekst, det betyr at man ikke har mulighet til å svare på de viktigste punktene.
Du kan se på det som en krig, du må finne ut hvor hovedstyrken til motstanderen er, og møte denne til kamp. Å sette inn alt på å bekjempe små avdelinger i periferien vil ikke hjelpe deg å vinne, siden den mektigste hæren tross alt er der med full styrke.
Hva er hovedargumentet, som, hvis det blir tilbakevist, vil føre til at hele at hele standpunktet kollapser? Det er nettopp der du må sette inn støtet.
6. Skriv til meningsmotstandere, ikke til dine meningsfeller
Jeg leste for noen år siden endel bøker som forsvarte kristen tro, inkludert en som lovet å ta opp “de vanskelige spørsmålene som kristne håper ingen vil stille". Problemet var imidlertid at dette var det man på engelsk kaller softball questions, det var ingen virkelige harde spørsmål, og svarene var heller ikke noe som ville ovferbevist en ateist. Etter å ha lest flere av disse forstod jeg at målgruppen ikke var ikke-kristne, men andre kristne. Et stort flertall av leserne av slike bøker deler tro med forfatteren, Det slo meg også at dersom man virkelig tok for seg de argumentene som kristne ville unngått, ville de også latt være å kjøpe boken. På samme måte er det ateister som leste bøkene til Dawkins og Hitchens, og alle argumentene gjorde ikke noe annet enn å bekrefte hva de allerede trodde (eller ikke trodde).
På samme måte er det også mange kronikker, leserinnlegg og debattbøker som er alt annet enn det. De har intet annet mål enn å bli lest og delt av meningsfeller. Slike tekster må ikke sees på som debattinnlegg, og de bidrar til å ødelegge debatten, siden de skaper et delt debattmiljø, hvor hver side skriver til sine egne. Mange debatter blir ødelagt av slike pseudodebattinnlegg i form av kronikker eller bøker.
Du skal alltid skrive til meningsmotstandere. Målet skal alltid være å forsøke å overtale noen som for øyeblikket ikke er på din side. Hvis du ikke gjør det har du ikke skrevet et debattinnlegg.
Ikke delta i debatter om tema hvor du ikke sitter på nok informasjon
Det bør være åpenbart, men noe vi på internett ikke har mangel på er meninger. Problemet med å diskutere med noen som kan mye mer enn deg er som å spille sjakk med en som ikke kan reglene. De kan sette deg sjakk matt, men det forstår du aldri.
Du kan diskutere med noen som har enorme kunnskaper på feltet, og du vil ikke forstå at vedkommende tar deg i selvmotsigelser, i å komme med faktafeil, i trekke inn faktorer som ikke er relevant. Imidlertid er det ingen dommer tilstede som kan forklare deg at du er matt for lenge siden. Vi er alle våre egne dommere i diskusjoner, og du kan forlate en slik diskusjon overbevist om at du satte den andre fast.
Har du opplevd at den du diskuterer med innser at du ikke har noen som helst forståelse av temaet, og derfor ikke orker å fortsette? Det vet selvsagt ikke du, siden du ikke er inni hodet til den andre. Kanskje skjer det ofte? Kanskje skjer det sjelden? Uansett er det enkelt å unngå problematikken, rett og slett ved å delta i debatter hvor du har kunnskap.
Comments