Av og til leser man bøker hvor forfatteren formulerer ideer man selv har hatt i bakhodet, men ikke har klart å formulere tydelig. Boken Why Don't Students Like School? av Daniel T. Willingham er en av disse. Jeg har ikke lest mer enn halvveis, men føler likevel at jeg må skrive ned noen tanker som boken har gitt meg.
Ett av mange tema som forfatteren tar opp er hva elevene lærer av en undervisningsøkt. Mange lærere bruker mye tid på å avanserte undervisningsmetoder uten at elevene lærer noe som helst. De kan bli fascinert av fysikkeksperimenter, uten å forstå noe av forklaringen. Elever kan gjennomføre rollespill uten å huske noe annet enn rollespillet. De kan bli oppslukt av et spennende opplegg uten at de lærer noe som helst.
Ett eksempel som forfatteren bruker er en lærer som underviste elevene om The Underground Railway før borgerkrigen i USA, dvs den hemmelige transporten av slaver fra sørstatene. Læreren hadde bedt elevene bake kjeks hjemme, siden mye av maten de rømte slavene spiste var kjeks.
Som forfatteren påpekte, en slik oppgave vil få elevene til å tenke på slavene i 45 sekunder, og på oppskriften i 45 minutter. Koblingen mellom kjeks og slaveri blir for svak, så det elevene vil huske etter noen måneder er hvordan det var å lage kjeks. Ett annet eksempel er en lærer som møtte opp i toga når tema var antikkens Roma. Som forfatteren påpekte, det er mulig elevene husker timen senere, men husker de noe annet enn drakten læreren hadde på seg? Hva med å begynne med toga, deretter ta av seg drakten og fortsette undervisningen med vanlige klær?
Jeg har tidligere opplevd noe lignende da jeg var på konfirmasjonslærerkurs. Ett eksempel er en øvelse hvor deltagerne deles i to, de får utdelt kort fra en kortstokk, og begge får forskjellige regler for hvordan man skal oppføre seg. For eksempel: hvis noen viser deg et ruterkort skal du gi et kort fra din bunke og få ett fra deres. Hvis de viser spar skal du vinke, osv. Problemet er at gruppene lærer forskjellige regler. Etter at de har øvd på reglene, slås gruppene sammen, og man får regelkollisjoner. Den ene som gir bort et kort får ikke ett tilbake, osv.
Tanken var at dette skulle være en metafor for kulturmøter, og problemer som kan oppstå når mennesker med forskjellige tradisjoner. Jeg tenkte allerede da at dette var en forferdelig øvelse. Elevene måtte forholde seg til en rekke forskjellige regler, og da er det lite plass i tankene til å reflektere over egne fordommer i møte med mennesker fra andre kulturer. Trolig husker mange av deltakerne reglene mye lengre enn de husket noen refleksjoner rund problematikken. Metaforen, som kortspillet var, var for langt unna den virkelige situasjonen.
Dette er problemet med metaforisk undervisning. Dersom metaforen fester seg i minnet sterkere enn temaet som elevene skal lære, så vil de huske metaforen best.
Det samme gjelder spill hvor man skal få elevene stresset eller frustrert for å lære dem et tema. Hva vil elevene huske, tema eller frustrasjonen? Dette husker jeg selv fra barneskolen, da vi hadde en dag hvor elevene ble inndelt i to grupper. Den ene var fra rike land, de andre var fra fattige. Jeg var heldig og trakk et kort som plasserte meg i den rike gruppen. Vi som var rike, fikk saft og boller, og mange fordeler gjennom hele dagen. De andre fikk ingenting.
Selvsagt var det for å gjøre elevene oppmerksom på forskjeller i verden, men i praksis gjorde det ikke elevene noe annet enn provoserte. Jeg reagerte også på urettferdigheten. Og jeg reagerer fortsatt, mange tiår senere. Jeg lærte ingenting om urettferdighet den dagen. Jeg lærte bare at lærere ikke alltid vet hva som er god undervisning. Du kan ikke provosere noen til å lære. Den intense følelsen av urettferdighet vil være langt sterkere enn det budskapet du ville at elevene skulle sitte igjen med.
Hvis man skal bruke metaforer til å få elevene til å lære, så må man først reflektere over overføringsverdien. Hvor lang vei er det mellom metafor og budskap? Er elevene i stand til å reflektere etterpå, eller vil det være minner fra hendelsen som er sterkere?