Boksyken

Du har kanskje opplevd det selv. En foreleser har blitt hyret inn av arbeidsplassen. Du har aldri hørt om personen før, men de hevder å ha ekspertise på et tema. Under foredraget nevner de BOKEN. Foreleseren har utgitt bok om temaet.

Da debatten gikk om plagiat i masteroppgaver i fjor var det et ord som stadig kom tilbake, mastersyken. Folk følte seg ikke ferdig studerte før de hadde skrevet en masteroppgave, selv om den i praksis ikke hadde noen nytteverdi i jobben deres. På samme måte kan vi snakke om en form for boksykdom, et behov for å skrive bøker, ikke fordi de skal få lesere, men for å sikre foredrag. Jeg har skrevet om dette tidligere, hvor foredragsholdere som tjener gode penger på å ha utgitt en bok.

For en tid tilbake ble det delt en lenke i en gruppe på Facebook. Trådstarteren hadde noen tanker om et tema som interesserte meg, og jeg klikket på lenken, i forventning om å komme til en bloggpost. I stedet ble jeg ført til noe som lignet på en nettbokhandel, hvor man kunne laste ned ebøker, riktignok gratis. Jeg lastet ned, og oppdaget at eboken var på 13 sider. Hvis vi trekker fra forsiden, innholdsfortegnelsen og en og annen blank side, var det altså tekst på 9-10 sider. Hvorfor ikke heller publisere som en bloggpost? Er det fordi en ebok gir større prestisje?

Mange elsker bøker, og å være en forfatter har også tradisjonelt vært et kjennetegn på kunne sitt fag. Det er det også i mange tilfeller. Dersom du har studert et emne gjennom mange år, og så skriver en bok på over 300 sider, så er det mye som tyder på at du kjenner til hva du skriver om. Likevel er det ikke tilfelle for mange av de nye forfatterne.

Jeg leste for en tid tilbake en fagbok på rundt 140 norske* sider, med tre forfattere, hvor innholdet var en oppsummering av internasjonal forskning på temaet Det blir under 50 sider pr forfatter. Det betyr ikke nødvendigvis at boken var dårlig, men at å samle andres forskning i en bok ikke krever for mye tid eller kunnskap. Mange norske bøker er jo også bare 5-10 engelskspråklige bøker kondensert til en enkelt bok. I mange tilfeller vil en grunnfagsstudent ha lest flere sider om sitt fag enn nevnte forfatter har lest om temaet i boken sin.

(*“Norske sider” betyr at teksten begynner på side 7-11, og hvis et kapittel slutter på venstre side, er den påfølgende høyre siden blank. Sammenlign med mange engelskspråklige bøker, hvor innledningen har romertall som sidetall, og hvor de begynner på side 1.)

Jeg har tidligere nevnt en foredragsholder som blant annet holder foredrag for NAV, og kunne skilte med en bok på hele 67 sider. Hvis sidene er små nok, og margene rause, så snakker vi vel her om 3-4 lengre bloggposter med tekst. Og forlaget? Et ukjent forlag som ser ut til å være nedlagt. Deretter har foredragsholderen utgitt en ny bok, skrevet sammen med en annen, på rundt 130 sider, og når jeg søker på forlaget, finner jeg ingen nettside, og den eneste treffene er lenker til nevnte bok. 130 sider er kanskje bedre enn 67, men husk at delt på to personer er det like mange sider pr forfatter.

Jeg fikk nylig opp reklame for et gratis videoforedrag i hvordan bruke kunstig intelligens for å skrive bøker og nysgjerrigheten tvang meg til å melde meg på. Foredraget handlet ikke om KI skulle skrive boken for deg, men hjelpe deg å strukturere, finne studier og gi tilbakemelding på språket. Kan det bli gode bøker av dette? Til en viss grad, ja, men det vil også være skape eksperter som bare vil ha en grunnleggende forståelse av teamet de skriver om. En virkelig ekspert vil ha mye kunnskap som de ikke inkluderer i bøkene sine, de vil kjenne til hypoteser som ikke er anerkjent blant fagfellene, og kunne vurdere alternative hypoteser. Det er så mye som er uskrevet i en bok av en ekspert, mens en ikkeekspert ikke har anledning til å eksludere noe. Dette er også et problem, siden foredragsholderen har ervervet seg kunnskap utelukkende for å videreformidle den, og ikke for å lære om emnet.

En annen side ved foredraget interesserte meg også. Foredragsholderen spurte i starten om hvorfor tilhørerne ønsket å skrive bok, ett av alternativene var at man skulle bruke boken på å presentere seg som en ekspert innen et felt. Dette var noe som gjaldt et stort mindretall. Det betyr også at det vil komme utallige bøker fremover, skrevet for å lokke til seg ledere som føler at de trenger å hyre inn en foredragsholder. Det betyr også at ledere bør bli flinkere til å avsløre denne taktikken.

Nå er jeg allerede kritisk til bruken av foredragsholdere innen det offentlige, spesielt profesjonelle foredragsholdere som ikke har tilegnet seg kunnskap for å lære, men for å lære bort. Slike profesjonelle har en tendens til å å fortelle om forskning som følger tabloidpressens uskrevne regel om aldri å sjekke en god historie. Spektakulære studier blir presentert som hellige skrifter, studier som gjentar forsøker, og som ikke kan dokumentere noen effekt blir ignorert. I mange tilfeller får du ikke et forskningsbasert foredrag, men et show. Med stadig nye sakprosaforfattere som skriver bok om et tema de ikke har studert, utgitt på ukjente forlag, bør man være ekstra kritisk når en hyrer inn fordragsholder.

Det er også viktig å vite at dette ikke er et tema som i all hovedsak blir ignorert av mediene, delvis også fordi mange pressefolk også har en god ekstrainntekt på foredragsvirksomhet. En generell debatt om forlagsbransjen kan ramme dem også. Mange offentlige personer tjener godt på at ingen stiller spørsmål ved foredragsbransjen. Så lenge du ikke sprer kontroversielle meninger lever du godt på å dele hva du har lest i selvhjelpsbøker og sett på populærvitenskapelige programmer.

Alternativer

Det første, og viktigste alternativet er å spørre de ansatte om de har ekspertise på emnet. Du vil raskt oppdage at det ofte er noen i kollegiet som har kunnskap om mye. Trenger du noen til å snakke om kunstig intelligens i skolen? Da er det ofte noen som har brukt mye tid på å sette seg inn i bruk av KI i skolen, som har utviklet egne opplegg og har stor realkompetanse. Hvorfor ikke spørre vedkommende og spare titusener? Disse har også jobbet med å utvikle kompetansen i egen praksis, de har ikke lært for å lære videre. De vil lære bort det en lærer trenger i skolen.

Imidlertid, dersom du trenger å bevege deg utenfor kollegiet for å finne eksperter på temaet, er det viktig å styre unna nettsider som tilbyr foredragsholdere. Selvsagt finnes det dyktige folk her, men de er i mange tilfeller overprisede, og krever minst 30 000 for et times foredrag. En ekspert som ikke promoterer seg som foredragsholder vil gjerne gjøre det for en brøkdel. Andre foredragsholdere på disse sidene har ikke studert faget i hele tatt, og driver mer med underholdning enn undervisning. Her er det igjen viktig å spørre de ansatte, de kjenner mange, de har studert, og de vet kanskje hvem som kan ta på seg et slikt oppdrag.

For noen år siden hyret arbeidsplassen min inn en foredragsholder til å snakke om høyreekstremisme. Dette er et emne jeg kjenner til relativt godt, jeg har lest flere bøker om emnet, og jeg kjenner også mange av de fremste ekspertene i Norge. Personen de hyret inn var imidlertid ukjent for meg, og et raskt søk avslørte at vedkommende hadde skrevet bok om 22 juli. Foredraget var også så som så. Hvorfor spurte de ikke meg?, tenkte jeg, jeg kunne skaffet en virkelig ekspert bare ved å sende en melding i Messenger, og til brøkdelen av prisen. Arbeidsplassen ville imidlertid skaffe en person via en foredragsside, og betalte trolig langt mer enn de hadde behøvd.

For det tredje må du slutte å la deg imponere over at noen har skrevet en bok. En bok trenger som tidligere nevnt ikke være mer enn noen lengre bloggposter slått sammen. Sjekk antall sider. Sjekk forlaget. Sjekk utdannelsen. Ikke la deg imponere av to permer. Heller ikke bli imponert av noen attester på nettsiden, spesielt ikke om de bruker ord som “inspirerende” og “tankevekkende”. Det er kode for at de ikke lærte noe.

Alt i alt bør arbeidsplassene reflektere over om de i hele tatt trenger foredrag, om ikke tiden heller kan være bedre brukt til å utveksle ideer og jobbe med planlegging. Husk også at det ikke bare honoraret som koster, og tiden har sin verdi. En lærers årsverk er 1687 timer, og dersom 85 pedagoger må høre på et timelangt foredrag, bruker man 5% av et årsverk. Da kan du selv ta gjennomsnittslønnen til en lærer og finne fem prosent av den. Hvor mange årsverk innen det offentlige forsvinner årlig på foredrag fra underholdningsartister?

I en tid hvor det offentlige strammer inn og skoler og linjer legges ned, bør man spørre seg hvor mange penger man bør kaste etter folk som har skrevet BOK.