Kioskforedragene

Du skal ikke ha tilbrakt mange år i norsk skole før du har har opplevd et utall foredrag av en og annen kjendis som snakker om bryte ut av sin komfortsone, om å tro på seg selv og å ikke gi opp, selv når alt føles vanskelig.

Nå er det mulig at jeg ikke er målgruppen, det er selvsagt at jeg ikke er i stand til å forstå de dype ideene som deles i slike foredrag, så ha det i mente når jeg nå skriver at slike seanser er foredragenes svar på kiosklitteratur.

For å forklare hva jeg mener, må vi først se litt på hvordan man av og til har delt inn litteraturen. Tradisjonelt har enkelte sjangre blitt mer anerkjent, og mange har brukt uttrykk som lav- og høykultur. Det som kjenner den såkalte lavkulturelle litteraturen er at den sterke formelle sjangertrekk som aldri kan fravikes. Leser man flere romantikkromaner, så vil man oppdage at det er elementer som alltid må være tilstede.

• Det må være en positiv kvinnelig hovedperson

• det skal være en kjekk mann

• det skal være en rivalinne som aldri er like ekte som hovedpersonen

• heltinnen temmer mannen, enten ved å få ham til å bli like snill som han er kjekk, eller ved å hjelpe han å bearbeide sår fra tidligere

• til slutt vil selvsagt hovedpersonen og den kjekke mannen få hverandre

Hvis en person som ikke leser slik litteratur til vanlig skulle satt seg ned og lest ti av disse bøkene, ville de kanskje fått en følelse av å ha lest samme bok ti ganger, bare med forskjellige personer.

Dette står (forhåpentligvis) i motsetning til det som regnes som seriøs litteratur, hvor det er svært få regler. Mord trenger ikke oppklares og ingen trenger å få hverandre på slutten. Forfattere kan gå inn og ut av fortellingen, man kan ha lange monologer, eller ingen monolog for den saks skyld, og det er ikke en gang et krav om å ha en tradisjonell struktur på fortellingen.

Nå er ikke dette et innlegg i debatten om lav- og høykultur, men bare ment som et eksempel på hvordan man i mange tilfeller også kan se på foredrag. Vi har foredragets svar på Ulysses og Brødrene Karamasov i form av en professor som holder et foredrag om den nyeste forskningen innen et tema, med mange henvisninger til metastudier og nyere forskning. På den andre skalaen har vi ekvivalenten til kiosklitteraturen.

Jeg ble oppmerksom på denne inndelingen da jeg ble invitert til å høre et foredrag av en kjent person som reiser rundt og inspirerer ungdommen. Nå skal det sies at foredraget var så som så, blant annet fordi han snakket i nærmere en time uten pauser til en gjeng ungdomsskoleelever som ikke er vant til så lange monologer. Selv jeg som voksen slet med å holde fokus.

Likevel slo det meg at dette var et foredrag jeg hadde vært på før. Jeg hadde ikke hørt om kjendisen tidligere, men elementene fra historien hans hadde jeg igjen og igjen.

Noen eksempler:

• som ung elev trivdes han ikke på skolen

• han fortalte om episoder på skolen hvor han havnet i trøbbel

• han møter sin Gandalf/ Humlesnurr/ Obi Wan i form av en lærer/ trener som introduserer han for en hobby/ idrett/ aktivitet

• endelig lykkes han og endelig har han funnet hvor han har talent

• han vinner sin første konkurranse

• han prater om komfortsonen, og om hvor viktig det er å presse seg til å prøve nye ting

• han forteller om den gangen han ble bedt om å holde foredrag/ presentere/ vise noe foran et viktig/ stort publikum

• han forteller om frykten før en slik seanse

• han forteller at han måtte hoppe i det og at det gikk bra

• han snakker om hvor viktig det er å ta sjanser

Problemet med disse foredragene er at det ikke er viktig hvem som står på scenen, det er ikke viktig om de er musikere, idrettsutøvere eller kunstnere, de holder alle det samme foredraget. De fungerer som kiosklitteraturen i den forstand at det er strenge sjangertrekk som må følges. Du kan for eksempel ikke være en toppelev som alltid gjorde hva lærerne bad om, og som alltid endte opp med mellom 5 og 6 i snitt. Du kan heller ikke hatt hobbyen siden du var liten, du må bli introdusert til den via en voksen som SÅ deg, som behandlet deg med respekt. Du skal, lik hovedpersonen i en kioskroman, fylle en rolle. De holder, i mangel av et bedre ord, kioskforedrag.

Kiosklitteraturen har sine tilhengere, og lesere av romantikklitteratur kan konsumere opp mot hundre bøker i året, gjerne mer. Jeg antar de kommer ikke til sjangeren for å bli utfordret, men for å kjenne på de samme følelsene igjen og igjen. Det er også typisk for disse kioskforedragene, de har intet mål om å utfordre og å få tilhørerne til å tenke nytt. Målet er alltid å fortelle den samme historien igjen og igjen. Du skal følge en formel, og du skal gi noen tilhørere hva de ønsker.

Jeg skriver noen, for som med litteraturen er det selvsagt tilhørere som ønsker noe annet, som ønsker innsikt, som ønsker en måte i tenke på, som ønsker å bli utfordret, men disse ser ikke alltid ut til å være dem som hyrer inn foredragsholdere.

Nå har jeg ingenting imot at folk betaler for å høre disse foredragene, folk har lov til å bruke egne penger på dårlige bøker, dårlig musikk og intetsigende foredrag. Det som imidlertid er problematisk er at mange av disse seansene er dekket av det offentlige, som betaler store summer til kjendiser for at de kan ta foredraget til en annen kjendis, bytte ut navn og idrett/ hobby, og holde den samme talen til nye tilhørere.

Det er interessant at dagens inspiratorer ikke er annet enn kopiister, personer som har trent seg opp i å fortelle den samme historien i igjen og igjen. "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte", skrev Lev Tolstoj i Anna Karenina. Alle motivasjonsforedrag ligner hverandre, hvert tørre, faglige foredrag er unikt på sin egen måte, skriver jeg. Hvorfor man tillater disse kioskforfatterne å holde det samme foredraget igjen og igjen på skattebetalernes regning er en gåte for meg.