Det er mange som kritiserer skolen, enten er den for lite teoretisk, har for mange prøver, for livsfjerne oppgaver, eller for få lærere. Dette skal jeg ikke ta stilling til her, men jeg vil i stedet nevne et problem som svært ofte ser ut til å glemmes, stolene, eller rettere sagt, avstanden mellom dem.
Vær med på følgende bilde. Man oppretter en skole, og så setter man ut stoler. En kommune setter en person i stolen til utdanningssjefen, bygger skoler og setter andre personer i rektorstolene. Så opprettes nye stoler for de ansatte på skolen, hvor avdelingsledere, lærere, rådgivere, vaktmestere og renholdsarbeidere setter seg på hver sin stol.
På hver stol ligger det arbeidsoppgaver, og hver person som sitter på stolen går i gang med disse oppgavene. Vaktmester skifter lyspærer, mattelærer retter prøve og rådgiver prater med elever som trenger støtte, og utdanningssjef organiserer alle skolene i kommunen. De fleste gjør de oppgavene de har blitt tildelt, og flott er det.
Mye av debatten rundt skolen har også handlet om disse stolene, og oppgavene som ligger på dem. Lærere klager på at det ligger for mange der, foreldre mener at oppgavene ikke gjøres, og politikere argumenter for at det må settes ut flere stoler, eller at oppgaver må flyttes rundt. Ingen ser imidlertid ut til å snakke om noe som er vel så viktig for å gjøre skolen bedre, oppgavene som ingen tar tak i, fordi det ikke er deres ansvar.
For noen år siden arbeidet jeg på en videregående hvor jeg en dag oppdaget på pulten min en bunke med bøker som jeg skulle dele ut til mine norskelever i første klasse. Dette var oppgavebøker om nynorsk som elevene skulle skrive i, og som derfor ikke kunne gjenbrukes. På denne skolen var det rundt 100 elever som fikk tildelt disse bøkene hvert år, en bok på rundt 140 sider. Prisen i en nettbutikk lå på 330 kroner (men det er mulig at skolen har fått den til en lavere pris).
Det var da jeg begynte å tenke på alternative løsninger. Hva om ti lærere hadde satt av tre timer hver og utviklet oppgaver som de så satte sammen til et hefte? Hadde de klart å lage noe tilsvarende? Absolutt, tenkte jeg, og de kunne utviklet et hefte som stadig kunne utvikles, som kunne omarbeides, og som kunne skrives ut igjen og igjen, til stadig nye elever. Ikke minst kunne det deles med resten av fylket og hundretusener kunne spares hvert år. Hva hindrer skolen i å gjøre noe slikt, og spare store summer hvert år? Her finnes enkel forklaring på, det faller mellom to stoler.
Selvsagt kunne en lærer gått i gang med å lage noe slikt, men det er ikke lærerens ansvar. Avdelingsleder kunne gjort noe av det samme, men det er heller ikke avdelingsleders ansvar. Selvsagt kunne utdanningssjefen gjort noe, og de har jo også en unik mulighet til å sette i gang et slikt samarbeid, men det er heller ikke deres ansvar. Ingen hadde et ansvar, og det førte til at skolen hvor jeg jobbet svidde av titusener på bøker de ikke kunne gjenbruke. Den smarte løsningen var ikke noens ansvar, den falt mellom to stoler.
De siste årene har jeg stadig lagt merke til slike oppgaver som faller mellom stoler, og som gjør at skolen blir både dårligere og dyrere, av den enkle grunn at ingen tar ansvar for å gjøre dem.
Hvor mange timer hadde det tatt å lage et arbeidshefte i fransk? Hvor mange timer hadde det tatt å lage et hefte som hadde hatt både grammatikk, oppgaver, skriveoppgaver og ordliste? Kunne man laget et godt verk på 100 timer, et verk man kunne delt ut til elevene og som hadde lært dem fransk? Absolutt, men 100 timer er umulig å sette av for en enkelt lærer, med mindre man tar sommeren til hjelp. Og å bruke så mye tid for 30 elever er ikke fornuftig, men for 5000 elever er det det derimot en svært smart bruk av tiden. Hvorfor kan ikke noen lærere sette av 100 timer for å lage et slikt hefte for et helt fylke? Svaret er igjen ansvaret faller mellom to stoler.
Man kunne gjort noe lignende for å hjulpet lærere i forberedelsen av et nytt tema. La oss si at det er ti videregående skoler i fylket, og man deler inn faget inn i ti emner. La meg bruke ett av mine fag som eksempel, norsk for VG2 på studiespesialiserende. Da kunne man delt faget inn i norrøn litteratur og språk, renessanse og barokk, opplysningstid, romantikk, norsk språkhistorie, essay, retorikk, essay, novelleanalyse, diktanalyse og sidemål. Hver skole fikk sitt ansvarsområde, og skulle lage presentasjon, oppgaver, aktiviteter og lignende. Alt ble så delt med de andre skolene, og neste år fikk man et nytt tema. Da kan kunne man forbedret materialet som lå der fra året før, og legge til nytt. Etter flere år hadde lærerne i fylket et enormt lager med materiale som kunne hjulpet både nye og gamle lærere i arbeidsdagen. Så hvorfor skjer ikke det? Du vet svaret...
Jeg har tidligere kritisert lærere som oppretter nettbutikker for å lette sine kolleger for penger for opplegg, opplegg de for alt jeg vet har utviklet på jobb. Imidlertid er disse kremmerne et symptom på situasjonen i skolen, og med en større bevissthet rundt oppgavene mellom stolene, ville disse ikke lenger hatt et kundegrunnlag. Noen få lærere kunne laget alt det disse nettbutikkene utvikler. Selv større spill som i dag kjøpes inn til skolene kunne enkelt skapes av skolene selv om noen hadde tatt ansvar. Bare så synd ansvaret ligger mellom stoler.
Det er stadig skolekritikere som er ute i media, eller på blogg, og skriver om alle problemene til skolen. Noen krever blant annet mer praktisk undervisning, kanskje spill for å lære stoffet. Det kunne skolen enkelt ordnet med å sette de mest kreative lærerne til å utvikle praktisk-pedagogiske spill. Er det andre ønsker for undervisningen? La noen smarte pedagoger se på det, og lage noen alternativer.
Imidlertid er det viktig å forstå at dette ansvaret ikke bare må brukes til selvpromotering, men for å gjøre skolen bedre. Jeg har tidligere kritisert Skienskya, en kommunal delingsside som har brukt store summer på en nettside og bare klart å legge ut 53 opplegg. Man må ikke forsøke å lage opplegg som ser best mulig ut i en valgbrosjyre, man må legge vekk egne ambisjoner og forsøke å lage det som gjør skolen bedre.
For noen måneder siden pratet jeg med en kollega som også utvikler gratis undervisningsmateriale, og jeg luftet ideen om å samle alle lignende i en organisasjon. Jeg hadde tidligere tenkt at ved å organisere alle kunne vi kanskje vise til skole-Norge at vi eksisterte, og kjempe for økt deling i skolen. Jeg hadde også snakket med andre som var interesserte. Ett spørsmål han stilte fikk meg imidlertid til å oppgi hele prosjektet, og det spørsmålet var: "Men er det noen med myndighet som er med på dette?"
Nei, svarte jeg, og det fikk meg også til å innse at det ikke var en god ide likevel. Det blir ikke gjort noe om ikke noen med myndighet innser mulighetene for å endre skolen, ved å ikke bare kikke på oppgavene som ligger på egen stol, men også på dem rundt. Det er dem jeg skriver til. Beklager til alle lærere, avdelingsledere og rektorer som har kommet hit, denne teksten var ikke beregnet på dere. Derimot er det ledere i kommuner og fylkeskommuner som ved å ta noen små grep, kan spare skolen for store summer og gjøre skolehverdagen langt enklere både for lærere og elever.
Det krever imidlertid at de begynner å interessere seg for oppgavene som faller mellom stoler.
Comments